Savn

Nå er det over tre år siden jeg ble alene, og synes hverdagene stort sett går greit og at savnet blir litt mindre etter hvert. Men fortsatt er ferie, og helger noen ganger litt "stusslige". Grunnen til at jeg tenker på dette idag er at atter en gang er det en sang man hører på TV eller radio som vekker gode minner, men samtidig blir det fuktig i øyekroken. Det kan også være et dikt, et sitat eller en naturopplevelse som gir samme reaksjon. Eller plutselig opplever man noe, og i et kort øyeblikk tenker jeg: Åh, dette må jeg fortelle Roy. Dette er jo noe alle som har mistet noen man er glad i opplever, men det blir jo ikke noe lettere for meg for det.Hvor ble det av han som man gikk tur med, gikk på en brun pub og tok et glass øl/vin eller en kopp kaffe. Og som man tok en biltur med, dro på ferie med og var samordnet med hva man skulle gjøre i ferier? Vanskelig å tilpasse seg andre etter så mange år med samme partner.
Men for all del, jeg har Roger, familie, gode venner og kolleger så har det bra. Legger ved et dikt/visdomsord jeg leste mye før, men prøver å ikke grave meg ned i sorg.

KINESISK VISDOMSORD.

"Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet
med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt
til trekantens spisser er avslitt og det bare
er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.
Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,
hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte
vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet, når du vet
at du aldri ville unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser
avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte"